(Samtiden har et temanummer om Gud og sendte meg noen spørsmål om gudserstatninger. Her er svarene jeg sendte dem, som vel gjenspeiler at jeg ikke synes spørsmålene var så veldig gode.)

Gir det mening å snakke om «erstatninger for Gud» i dagens samfunn?

Det kommer an på om vi snakker om guder og det overnaturlige eller om religion. Den forklaringen for religion som gir mest mening for meg er den blant annet Pascal Boyer har foreslått. Det faller naturlig for mennesker å tolke mening og intensjon inn i tilfeldighetene som omgir oss, og bygge opp fortellinger rundt dette. Slik får vi ånder og guder, og disse er like mye med oss som de alltid har vært, og har fått selskap med nye utgaver, som når noen snakker med ChatGPT og opplever at den tenker og forstår hva de sier.

Religion i betydningen organisert verdensreligion med presteskap og teologi er et nyere fenomen som kommer og går. Denne formen for Gud står svakt i Norge for tiden, men sterkt andre steder. Den kan selvfølgelig komme tilbake med ny kraft, men jeg tror det blir å feil å snakke om “erstatning” her. Ordet antyder at denne formen for religion er noe grunnleggende menneskelig. Den er vel heller bare en av mange former religiøsiteten vår kan ta blant oss.

Hvilke fenomener i vår tid mener du fungerer som de tydeligste gudserstatningene?

I den første betydningen (guder og det overnaturlige) trenger vi ikke lete etter noen erstatning, fordi så mye av det gamle fortsatt er med oss. Å være ateist slik jeg selv er det, uten tro på noe overnaturlig, er nok ganske uvanlig, også i Norge. I den andre betydningen (religion) trenger vi heller ikke lete etter noen erstatning, fordi det ikke er noe å erstatte. Komplekse institusjoner som den kristne kirken er langlevde men ikke evige og universelle.

Det blir litt som å spørre om mennesker er demokratiske. I den enkle betydningen av ordet, ja: Alle grupper, store og små, har potensiale for å snakke seg fram til beslutninger, dette er ikke nytt. Dette demokratiske potensialet dukker opp over alt hvor det slipper løs. Men institusjonene et representativt demokrati bygger på, er noe mer vilkårlig, ikke like grunnleggende, ikke låst til én form, ikke nødvendigvis evig eller universelt.

Tror du mennesker lever like gode liv uten troen på Gud?

Premisset for spørsmålet er at troen er det viktige i religion. Dette er en kristen, ikke minst protestantisk, måte å forstå religion på, at det handler om å ha de riktige meningene om Gud. Religion i praksis handler mye om kultur, tilhørighet, fellesskap og ikke minst handlinger. Religion er ikke meninger om teologi men en relasjon til gudene og til menneskene rundt deg, en samling handlinger som sitter så dypt at de ofte lever videre selv om man blir ateist.

Det er fullt mulig å videreføre både det religiøse fellesskapet og ritualene uten en bestemt tro på Gud. Mange av verdiene kan også leve videre, eller erstattes med andre. Mennesker er naturlig moralske, vi er bare uenige om hvilke regler som bør gjelde. Gud er ikke en del av den ligningen.

Et bedre spørsmål: Er det mulig å ha et godt liv uten å tilhøre et fellesskap? Kanskje ikke. Det er iallfall betydelig vanskeligere.

Ser du tegn til en økende eksistensiell uro eller en ny søken mot det irrasjonelle og hellige? Eventuelt en økende søken mot erstatninger?

Alt dette kommer og går og det er vanskelig å se bildet klart. Vi var nok ikke så rettroende kristne i gamle dager som mange tror, og er heller ikke så sekulære i dag som mange tror. Den grunnleggende holdningen vår for hvordan vi skal forstå verden rundt oss, endrer seg nok ganske sakte.

Jeg liker forøvrig Emile Durkheims forståelse av det hellige: Noe vi hyller åpent og forsvarer med sterke følelser når det angripes, ut fra en frykt for at det vil skje noe fryktelig hvis det vanhelliges. I så fall kan vi si at likhet og individualisme er hellig for vårt samfunn. Det hellige er ikke borte, det bare endrer form.